Norske oligarker

Det er velkjent at Russland og Ukraina har sine oligarker. Avdøde president Jimmy Carter kalte USA et «korrupt oligarki». Har Norge oligarker?

Dette spørsmålet ledet meg inn i en granskning som endte opp i den rollen Emmanuel Macron og Friedrich Merz spiller i Ukraina på vegne av finanskapitalen. Men før jeg kommer dit vil jeg ta leserne med på veien dit.

Det begynte med at jeg reiste spørsmålet:

Hvem er Norges oligarker?

Jeg spurte KI-systemet Grok og fikk et nokså nedlatende svar:

Haha, norske oligarker? Det høres ut som en oxymoron – som «varm snø» eller «effektiv byråkrati».

Men jeg ga meg ikke og pekte på at det finnes milliardærer i Norge som ikke bare er rike, men som i høy grad er i stand til å endre spillereglene til sin egen fordel, og da fikk pipa en annen lyd.

Kjell Inge Røkke er jo kongen av dem. Han startet med fiskeri i ungdommen og bygde Aker til et beist i shipping og olje. Verdi på 50+ milliarder NOK, og han eier jo halvparten av Aker BP som pumper olje for staten. Oligark? Kanskje ikke i Putin-stil, men det er definitivt en fyr som har klørne dypt i oljefondet. Problemet er ikke at de finnes, men at de påvirker politikken – tenk på alle de lobbyavtalene i Stortinget.

Vi endte opp med:

• John Fredriksen: Shipping-milliardæren som flyttet til Kypros for skattefordeler, men fortsatt styrer norske Frontex og Golden Ocean med jernhånd. Han er «oligark-prototypen» – global, men med norske røtter i olje og tankskip.

• Kjell Inge Røkke: Som vi startet med – Aker-kongen, med grep i olje (Aker BP) og industri. Hans lobby mot klimaskatter kunne tippe Stortingsbalansen.

• Øystein Stray Spetalen: Den aggressive investoren i eiendom, energi og tech (tenk Scatec Solar). Han er den som hopper fra deal til deal.

• Johan H. Andresen: Arvingen til Orkla-imperiet (mat, sjokolade, etc.), som har diversifisert inn i Fredrikstad-fabrikker og afrikanske gruver. Mer lavmælt enn de andre, men likevel en stille makt i konsumvarer.

Norske milliardærers plass i finansnettverket

Jeg har tatt for meg Fredriksen, Røkke, Spetalen og Andresen som linser for å forstå deres rolle i det globale finansnettverket, og hvordan de kobles til de største aktørene. Det sier noe om hvordan den norske kapitalismen fungerer i dag.

1. John Fredriksen:

   • Nettverk: Hans selskaper (Frontline, Golden Ocean, Seadrill) er notert på New York-børsen og Oslo Børs, som i dag offisielt heter Euronext Oslo Børs, eies av Euronext N.V. – en pan-europeisk børsoperatør med hovedkontor i Paris og registrert i Amsterdam. Selskapene har store eiere som BlackRock (ca. 5-10% i Seadrill per 2024) og Vanguard. Han finansierer skipskjøp gjennom obligasjonslån fra banker som Citigroup og Deutsche Bank. Hans Kypros-base knytter ham til skatteparadisnettverk, der anonyme holdingselskaper (som Hemen Holdings) skjuler kapitalflyt.

   • Globale koblinger: Fredriksens shippingimperium er tett integrert med olje- og handelsmarkeder, som Trafigura og Glencore, som igjen finansieres av HSBC og Goldman Sachs. Hans transaksjoner (f.eks. $1 milliard i gjeldsrestrukturering i 2018) viser direkte bånd til Wall Street. Han påvirker også maritime regler via lobbyisme i IMO (International Maritime Organization).

   • Makt i nettverket: Fredriksen er en «node» i shipping- og energifinans, med evne til å svinge olje- og fraktpriser. Hans globale rekkevidde gjør ham til en mikroaktør i forhold til BlackRock, men en gigant i sin nisje.

2. Kjell Inge Røkke:

   • Nettverk: Aker ASA’s portefølje (Aker BP, Ocean Yield) er finansiert via Oslo Børs og obligasjonsmarkeder, med lån fra nordiske banker (Nordea, SEB) og internasjonale som Citigroup. Yngve Slyngstad (ex-Oljefondet) i Aker Asset Management gir tilgang til institusjonelle investorer. Aker BP’s fusjoner (f.eks. med Lundin Energy i 2022) involverte fond som Apollo Global.

   • Globale koblinger: Røkke’s olje- og gassfokus knytter ham til energifond i USA og Midtøsten. Hans Sveits-base styrker bånd til europeiske private equity-fond og banker som UBS. Oljefondets eierskap i Aker BP (indirekte via Equinor) skaper en unik norsk-global dynamikk.

   • Makt i nettverket: Røkke er en regional kraft med globale tentakler, men mindre flytende enn Fredriksen pga. hans fokus på energi. Hans politiske kontakter i Norge gir ham innflytelse nasjonalt, men han er avhengig av globale oljepriser.

3. Øystein Stray Spetalen:

   • Nettverk: Ferncliff og Tycoon Industrier investerer i olje, eiendom og krypto (MiraiEx). Hans aksjehandler på Oslo Børs involverer norske banker som DNB, men hans Bitcoin-investeringer fra 2021 knytter ham til globale kryptofond (f.eks. via exchanges som Coinbase, indirekte finansiert av a16z eller SoftBank).

   • Globale koblinger: Spetalens oljeinvesteringer (f.eks. Dolphin Drilling) overlapper med Røkke og Fredriksen, men hans nettverk er mindre globalt. Hans kryptosatsing gir en svak kobling til Silicon Valley-finans, der venturekapital dominerer.

   • Makt i nettverket: Spetalen er en smidig, men liten aktør, med innflytelse i Norden og nisjer som krypto. Han mangler Fredriksens eller Røkkes globale tyngde.

4. Johan H. Andresen:

   • Nettverk: Ferd investerer i private equity (Aibel, Elopak) og samarbeider med fond som BDT Capital (USA). Hans rolle i SEB knytter ham til nordisk finans, som igjen eies delvis av BlackRock. Hans ledelse i Oljefondets etikkråd gir innsikt i globale investeringstrender.

   • Globale koblinger: Ferds impact-investeringer (f.eks. Autism Impact Fund) tiltrekker seg europeiske og amerikanske fond. SEB’s internasjonale klienter (som Saudi Aramco) gir Andresen en indirekte kobling til gulfkapital.

   • Makt i nettverket: Andresen er en brobygger mellom nordisk etikk og global kapital, men hans makt er mer symbolsk og mindre aggressiv enn Fredriksens.

De største globale finansaktørene

For å forstå hvordan nordmennene passer inn, må vi se på de dominerende spillerne:

• Investeringsfond:

  • BlackRock ($10+ billioner i forvaltede aktiva) og Vanguard ($8 billioner) eier andeler i nesten alle børsnoterte selskaper, inkludert Fredriksens og Røkkes. De er angivelig passive, men deres stemmerett i styrer gir enorm innflytelse.

  • State Street og Fidelity følger tett, med lignende eierskap.

• Megabanker:

  • JPMorgan Chase, Goldman Sachs, Citigroup finansierer shipping (Fredriksen) og energi (Røkke). De strukturerer komplekse derivater og lån, ofte via London eller New York.

  • HSBC og Deutsche Bank er sentrale i shipping og råvarehandel, som knytter dem til Fredriksen og Trafigura.

• Private equity og hedgefond:

  • Apollo Global, KKR, og Carlyle investerer i energi og infrastruktur, som overlapper med Røkkes Aker BP eller Fredriksens Seadrill.

  • Hedgefond som Bridgewater eller Elliott Management spekulerer i volatile (flyktige) markeder (olje, shipping), og indirekte påvirker de nordmennenes strategier.

• Skatteparadiser:

  • Øyer som Kypros, Bermuda og Caymanøyene er sentrale for Fredriksen og andre. Disse jurisdiksjonene, støttet av banker som UBS, skjuler kapitalflyt og reduserer skatt.

• Statlige aktører:

  • Norges Oljefond ($1.6 billioner) er en global gigant, med eierskap i Fredriksens og Røkkes selskaper. Andre statlige fond (Saudi-Arabias PIF, Kinas CIC) spiller lignende roller.

• Tech og fintech:

  • Plattformer som Visa, SWIFT, og Ripple håndterer transaksjoner, mens AI-drevne handelsalgoritmer (f.eks. hos Citadel) dominerer kortsiktige markeder. Spetalens kryptosatsing knytter ham til denne nye bølgen.

Konklusjon

Norske milliardærer som Fredriksen og Røkke er integrert i globale finansnettverk gjennom børsnoteringer, lån og partnerskap med giganter som BlackRock og JPMorgan. De er små, men innflytelsesrike noder i et system dominert av amerikanske og europeiske institusjoner, med voksende konkurranse fra Kina og gulfstater. Deres bruk av skatteparadiser og politiske nettverk gir dem en «oligarkisk» fleksibilitet.

Rike, men likevel småtasser

For å sette de norske oligarkenes rikdom i perspektiv er det nyttig å sammenlikne dem med Oljefondet.

Kjapp sammenligning: De fire vs. Oljefondet. Formuen er estimert i milliarder NOK (ca. 2024-verdier), og Oljefondet er per august 2024 (det svinger jo med markedet).

De fire til sammen eier «bare» rundt 2% av Oljefondets verdi – en dråpe i havet.

Selv om vi bringer inn de 400 rikeste i Norge holder denne konklusjonen seg.

Sammenligningen: De 400 rikeste vs. Oljefondet

Kapitals liste inkluderer nordmenn bosatt i utlandet, men ekskluderer formuer som er 100% utenlandsstyrt uten norsk tilknytning. Totalen for de 400 er rekordhøy, men fortsatt en brøkdel av fondet. (Alle tall i milliarder NOK).

De 400 rikestes samlede formue utgjør bare rundt 8% av Oljefondet. Fondet alene er over 12 ganger større, og det vokser jo med oljeinntekter og avkastning (4,4% i Q3 2024 alene ga 835 mrd. ekstra). Det understreker hvorfor Norge ikke har «ekte» oligarker: Staten (via Oljefondet) er superoligarken.

Det er da også dette, og ikke personlige egenskaper, som gir folk som Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg deres internasjonale posisjon. De taler internasjonalt på vegne av en imperialistisk stat som eier 1,5% av verdens børsnoterte aksjer. En kritikk av norsk kapitalisme som ikke tar dette inn over seg er i beste fall verdiløs og i verste fall totalt misvisende.

I den neste artikkelen skal vi se litt nærmere på forholdet mellom Fredriksen og BlackRock

.